Fra gjenåpningen av bunkeren i forbindelse med rivingen av Ruseløkka skole.  Nedgangen lå opprinnelig inne i skolebygningen. Bunkeren var tilgjengelig en kort stund, men kunne av HMS-årsaker ikke åpnes for publikum.

Av Janne Wilberg

*Teksten er, med unntak av noen små endringer, publisert tidligere i Anleggsmagasinet under tittelen Bunkersanlegg for tysk og norsk etterretning. Bildene er i hovedsak Byantikvarens egne.

 Dette er historien om etterretningsbunkeren som ble anlagt av tyskerne under 2. Verdenskrig, men som skulle bli symbolet på etterkrigstidens norske etterretningsvirksomhet – og den skandaleombruste overvåkingen av den politiske venstresiden i Norge. Det kulminerte med den såkalte Lund-kommisjonens rapport fra 1995-96.

Tyskerne startet sin omfattende byggevirksomhet i Norge allerede i aprildagene 1940. Arbeidet bygget på omfattende tysk etterretningsvirksomhet i mellomkrigstiden, blant annet  hadde Lufthansa all konsesjon på norsk flytrafikk i disse årene. I Oslo skal den tyske etterretningen ha holdt til i lokaler kamuflert som et advokatkontor i Roald Amundsens gate, altså i dagens Olav Vs gate. Dette ligger ikke langt unna Ruseløkka skole som denne artikkelen skal handle om.

Noe av det første tyskerne gjorde etter 9. april var å okkupere et stort antall offentlige bygninger til ulike formål. Skolene var attraktive fordi de lett kunne omgjøres til kaserner for militært personell, og Ruseløkka skole var særlig egnet fordi den rett før krigen ny gymnastikksal og svømmebasseng. Anlegget var riktignok fortsatt under rehabilitering og tyskerne overtok og forserte arbeidet, slik at skolen allerede 6. november 1940 kunne fremstå som Kaserne Ostpreussen. Navnet skyldtes at de første troppene som ble forlagt her kom fra den delen av Tysland. Etterhvert overtok den tyske Sicherheitsdienst (SD) skolen og i okkupasjonens sluttfase ble den disponert av Waffen-SS-Polizei. Sikkerhetstjenesten anla en bunker under skolegården, altså mellom Ruseløkka skole og nabobygningen Oslo Tekniske skole som også ble rekvirert i de første krigsårene. I kjelleren på «Tekniker´n» innredet man under krigen tre store tilfluktsrom med jerndører i kjelleren beregnet på 5-600 mann.  I forbindelse med utbyggingen i etterkrigstiden anla man en dampturbin og en transforamtorstasjon. Dels ble turbinen brukt til undervisningsformål, men anlegget skulle også fungere som kraftforsyning til Victoria terrasse. Dette ble for noen år siden omdannet og utviklet til et underjordisk auditorium anlagt mellom skolene. Samtidig fjernet man også den utendørs nedgangen til bunkeren.

Ruseløkka skole under krigen. Under navnet Kaserne Ost-Preussen ble skolen raskt tatt i bruk blant annet til forlegning for okkupasjonsmakten. Foto: Blad fra fotoalbum laget av en tysk soldat som bodde her under krigen. Privat eie.

«Vår» bunker ble anlagt i 1942-43 med tanke på telefonovervåking. Dette var særlig hensiktsmessig fordi skolen befinner seg nær Victoria Terrasse, som allerede i mai 1940 ble tatt i bruk av SD ved det tyske Sicherheitspolizei (Sipo) med sin beryktede avdeling Gestapo og etterhvert det norske Statspolitiet – Victoria Terrasse var et skremmende sted under krigen på grunn av torturen og den brutale avhørsvirksomheten som foregikk der. Etter hvert som norsk motstandsvirksomhet økte er det rimelig å anta at Gestapos plassbehov økte, og i tillegg til Ruseløkka-bunkeren ble det anlagt nok en bunker som del av Victoria Terrasse. Dette anlegget er pr. i dag ikke undersøkt nærmere.

En cluster av bunkere                                                                                                         Tyskerne rekvirerte også den nærliggende Statens kvinnelige industriskole i Cort Adelers gate 33, dels for å huse elever fra Oslo Kathedralskole og dels til bruk som forlegning. I bakgården bygget SD nok en bunker, slik at det langs Ruseløkkveien lå tre bunkere som perler på en snor. Alle skal de ha vært brukt til ulike former for overvåking, slik eksempelvis bunkeren i Cort Adelers gate senere ga rom til avskrivnings- og oversettervirksomhet. Allerede da Forsvaret utrangerte bunkeren i år 2000 var dette forholdsvis lille anlegget strippet for innredning og utstyr. Som et råbygg i betong hadde det inngått i brannvesenets øvingsvirksomhet. For et par år siden ble bunkeren fjernet i forbindelse med rivning av deler av bygningsmassen i forbindelse med etableringen av et hotell. Inntil da kunne man beskue det lille «nedstigningspartiet» i bakgården, selv om også denne bunkeren hadde inngang fra skolebyggets kjeller.

Foto: Janne Wilberg/ Byantikvaren og rivebildet http://www.skanska.no

Foto:  http://www.skanska.no                                                             Foto: www. wikipedia.org

Området rommet altså en veritabel «bunker-cluster», for i tillegg finnes det ytterligere tre bunkere nærmere Solli plass. Disse var hovedsakelig knyttet til Wehrmacht og den tyske militære ledelsen i Norge, selv om det mot slutten av krigen ble overtatt av Rikskommisær Josef Terboven, altså av okkupasjonsmaktens øverste sivile leder i Norge, etter at Wehrmacht hadde flyttet sitt hovedkvarter til Lillehammer Turisthotell.

Kart over bunkerclusteret i Ruseløkkaområdet.  Tre av bunkerne lå som perler på en snor langs Ruseløkkveien og tre rundt Oslo Handelsgymnasium. Vi vet at den tyske sikkerhetstjenesten hadde bunkerne i bakgården i Cort Adelers gate 33, på Ruseløkka skole og i Victoria terrasse, mens Wehrmacht holdt til i området rundt OHG. Funksjonen til Cort Adelers gate 14-16 er mer uklar under krigen, men det kan ha vært militær etterretning. Foto: Janne Wilberg/Byantikvaren

Både KNA-hotellet og Oslo Handelsgymnasium, henholdsvis Parkveien 68 og 65 foruten leilighetskomplekset Parkveien 64, ble ved krigsutbruddet umiddelbart rekvirert og de to førstnevnte ble utstyrt med hver sin bunker. Den tyske hærsjefen bodde på KNA-hotellet og bunkeren der står fortsatt. I etterkrigstid ble den overbygget av en nyoppført sidefløy som Forsvaret disponerte, men som for få år siden ble erstattet av en ny hotellbygning. De siste rester av teknisk utstyr ble fjernet da anlegget ble utrangert av Forsvaret omkring år 2000, men deler av hotellets garderobe befinner seg imidlertid i det gamle bunkeranlegget.

Hotel Scandic/ tidligere KNA-hotellet med inngangen til Falkenhorsts bunker. Til  høyre slik anlegget så ut etter krigen, med et påbygg som var i bruk av Forsvaret til det ble utrangert på tidlig 2000-tall. Det andre viser etter riving. Nå er det på nytt bygget på med tilbygg til hotellet. Foto: Janne Wilberg/Byantikvaren

Den største av bunkerne lå under handelsgymnasets skolegård, og er den eneste av i alt 34 større tyskbygde bunkere i Oslo som er tilgjengelig for omvisning. Anlegget hadde en direkte kommunikasjonslinje fra Terboven til Berlin, og fortsatt befinner hovedinngangsdøren til bunkeren seg i Parkveien. I dag brukes imidlertid inngangen fra skolens kjeller. Selve skolebygningen var under oppføring da tyskerne overtok anlegget, som de brukte til både innkvartering og til den militære ledelsens administrasjon.

  Oslo Handelsgymnasium, Parkveien 65, gateinngang til det underjordiske bunkeranlegget under skolegården. Dette er den eneste av de 35 store bunkerne som tyskerne  bygget i Oslo som er tilgjengelig for publikum. Foto: Janne Wilberg/Byantikvaren

Litt nedenfor Parkveien 64 ligger Cort Adelers gate 14-16, og under et alliert bomberaid i 1942 ble bygården nr. 14 totalskadet av brann. Tyskerne benyttet da anledningen til å bygge en bunker der og forbinde den med kjelleren i nr. 16. der også hovedatkomsten var. I dag står underetasjen i dette toetasjes anlegget delvis under vann og alle spor etter virksomheten er fjernet. Etter krigen ble både denne bunkeren, Ruseløkka-bunkeren og bunkeren i Cort Adelers gate brukt av politiet og av den militære etterretningstjenesten.

Bunkeren i Cort Adelers gate 14-16. Inngangen til bunkeren sees på hjørnet av bygningen. Tegningen viser plan over bunkeren. Foto: Janne Wilberg/ Byantikvaren

Drømmen om de hemmelige gangene                                                                                     Alle bunkerne har nødutganger, men bare en av dem har en råsprengt tunnel som leder bort fra anlegget. I etterkrigstiden har det versert rykter om at bunkerne i dette området også var forbundet med underjordiske ganger. Men etter flere kjerneboringer og undersøkelser i de siste årene viser det seg at dette ikke stemmer, noe som samsvarer med oppfatningen til Heimevernets siste driftsansvarlige, som kjenner anleggene svært godt. Byantikvaren har dessuten hatt besøk av den nederlandske professor emeritus Rudi Rolf, som regnes som Europas fremste ekspert på tyske bunkere, og han støtter denne vurderingen.

Ruseløkka-bunkeren                                                                                                                    Anlegget er oppført i to etasjer og hadde opprinnelig to adganger samt en nødutgang – standard for bunkere er minst to utganger. Kortsiden vender mot Ruseløkkveien, parallelt med baksiden av det tidligere skolebygget som befant seg vest på tomten nær Tekniker´n. Den ene inngangen lå i kjelleren i skolebygningen, mens et «nedstigningsbygg» tilsvarende det i Cort Adelers gate 33 utgjorde den andre, som for øvrig ble brukt av etterretningstjenesten etter krigen. Det blir fortalt om menn med frakk, hatt og dokumentmappe, samt et par damer, som diskret tok seg ned i anlegget i arbeidstiden.

 

Den diskrete utendørs nedgangen til bunkeren sett forfra og fra siden, med Oslo tekniske skole i bakgrunnen. Foto: Forsvarsbygg

Hvem som var ansvarlig for anleggets utbygging er ikke entydig. Innledningsvis under krigen opererte de ulike tyske forsvarsgrener som byggherrer. Etterhvert foresto den halvmilitære organisasjonen Organisation Todt (vanligvis forkortet O.T. og oppkalt etter lederen Fritz Todt) en stor del av virksomheten, sammen med Reichkommisariatet som også hadde en egen byggherreorganisasjon. Etter at Albert Speer ble rustningsminister i 1942 ble all tysk byggevirksomhet koordinert. I Norge innebar det at Reichkommisariatets byggeorganisasjon og O.T. ble integrert og med Terboven som sjef, selv om forsvarsgrenene fortsatt deltok under byggeprosjektenes gjennomføring. Dermed er det grunn til å tro at Reichkommisariatet og O.T. var ansvarlige for anlegget av Ruseløkka-bunkeren.

Tysk militærvesen benyttet seg i høy grad av typebyggeri, slik at det fantes en bunkertype for nær sagt ethvert formål og basert på faste standarder, et såkalt Regelbau. Dette preget Europas tyske festningsverker, som den såkalte Atlanterhavsvollen/ Atlantik Wall, altså den sammenhengende forsvarslinjen fra Kirkenes til Biscayabukta. De fleste steder i Europa besto disse anleggene av standardiserte strandbefestninger, mens den svært omfattende norske delen av Atlantik Wall hovedsakelig ble anlagt på eller i fjell. Dermed har vi mange flere såkalte Sonderbauten, altså spesialtilpassede bunkeranlegg enn i Europa for øvrig fra perioden. Det har heller ikke lyktes oss å identifisere Ruseløkka-bunkeren som tilhørende noen standard bunkertype.

Bunkerne var også inndelt i flere klasser basert på ulik betongtykkelse og armering. Mest vanlig i Norge var klasse B, med en meter betongtykkelsen i gulvet og to meter i tak og yttervegger. Men i enkelte spesialanlegg var dimensjonene langt større – som ubåtbunkerne (det vil si dokk-anlegg) Dora I og II i Trondheim, samt «broren» Bunker Bruno i Bergen. For i slike kjempeanlegg på opptil 40 000kvm. var taktykkelsen fire og en halv meter, mens de tre meter tykke innvendige veggene var konstruert med såkalt kubisk armering, hvilket innebærer at store stålfjærer ble lagt inn i «kubene» for å øke betongens seighet. Slik ville man forhindre omfattende ødeleggelser dersom bunkerne fikk et direkte bombetreff. For bomben kunne riktignok gå igjennom taket, men skaden ville da begrense seg til rommet der bomben slo ned.

Ruseløkka-bunkeren er sprengt ned i fjell og ligger helt nedsenket kun 50 cm under skolegården. Gulv, tak og vegger er i betong og både yttervegger og innervegger har en tykkelse på rundt 80 cm mens taket kan ha vært drøyt en meter tykt. Bunkeren i Cort Adelers gate hadde en veggtykkelse mot gatene på to meter og en meter på gårdssiden, men lå i stor grad på bakkenivå. Tykkelsen på de innvendige veggene var 60-70 cm.

Typisk bunkerinteriør med I-bjelker i taket og skipsarmatur. Bildene er tatt ved gjenåpningen i 2018. Foto: Janne Wilberg/ Byantikvaren

Normalt tok arbeidet med armering og forskaling seks til åtte uker for frittstående bunkere. Ettrup og Hårberg fra Kystfort Norge 1940-45 har analysert byggeprosessen og etter at forskaling og armering var på plass tok det normalt ett døgn å fylle en hel bunkers gulv, vegger og tak med betong – bare  med en pause når gulvhøyden ble nådd, slik at ikke betongen der ble presset opp av trykket fra den øvrige betongmassen.

 Tegningen viser grunnplan av Ruseløkkabunkeren. Til venstre sees første etasje med inngangen fra skolen øverst i bildet og inngangen fra skolegården til venstre. I høyre hjørne ser man den avkappede trappen ned til nødutgangen. Til høyre i bildet ser man underetasjen med nødutgangen, den råsprengte tunnellen ut mot Ruseløkkveien. Foto: Byantikvaren

Den råsprengte tunnellen – nødutgangen – fra Ruseløkkabunkeren ut mot Ruseløkkveien. Dette er den eneste tyske tunnellen vi kjenner til i dette området. Bildene er tatt ved gjenåpningen i 2018. Foto: Janne Wilberg/ Byantikvaren

Jerntrappen ned i underetasjen og trekledd interiør fra første etasje. Bildene er tatt ved gjenåpningen i 2018. Foto: Janne Wilberg/ Byantikvaren

«Vår» bunker er på rundt 400 kvm i to etasjer og består av en 1. etasje og en kjeller. Første etasje har en typisk midtkorridorløsning. Takene er armert med I-bjelker med planker imellom, noe som var vanlig i personellbunkerne, mens stridsanleggene hadde jernplater mellom bjelkene. I kjelleretasjen lå ventilasjonsanlegg, nødstrømsaggregat og tavlerom. For øvrig var bunkeren tilknyttet strøm og vann på vanlig vis. Bunkeren sto under overtrykk og en overtrykksventil åpnet seg automatisk dersom trykket inne ble for høyt. Ventilasjonsanlegget hadde filter mot giftgass og kunne også kjøres manuelt. Dette utgjorde standardutrustning for alle bunkere.

Telefonavlyttingssentralen slik det så ut ved gjenåpningen av anlegget i 2018. Alt teknisk utstyr var for lengst fjernet fra anlegget. Foto: Janne Wilberg/ Byantikvaren

Da bunkeren ble avhendet var gulvene i følge kassasjonsprotokollen belagt dels med terrazzo og dels med annet belegg eller de framsto som malt betong. Bunkeren hadde enkelte delevegger i lett bindingsverk kledd med byggplater, mens trappene var i jern. I tillegg til egne toalett- og vaskerom var et værelse til høyre for hovedinngagnen i første etasje foret opp 80 cm med bjelkelag og gulvplater av tre. Rommets funksjon kjennes ikke, men muligens var fjernskriverne plassert der. Telefonavlyttingen foregikk fra et relativt lite rom i den nord-østlige delen av bunkeren, der veggene var delvis isolert med akustiske plater. Alt telefoniutstyr var fjernet, men et gardedrobestativ til frakk og hatt og et speil sot igjen. Trappen ned til kjelleren befant seg i den sørlige delen av anlegget og førte videre ned til den råsprengte tunnelen som utgjorde nødutgangen mot Filipstad. En finesse som ikke kjennes fra andre anlegg var muligheten til å ta seg direkte ned til tunnelen fra bunkerens første etasje via en slak trapp som stoppet i hodehøyde nede i tunnelen  – det var altså mulig å flykte hals over hode fra første etasje. Dette har nok en pragmatisk forklaring og er resultatet av senere ombygging av anlegget.

Garderobefasilitetene utenfor telefonovervåkingsrommet slik det så ut ved gjenåpningen av bunkeren i 2018. Foto: Janne Wilberg/ Byantikvaren

I etterkrigstiden, antakelig på 1960-tallet, bygget Hafslund et nytt elektrisk rom som betjente lokalmiljøet forøvrig. Dette utgjør et supplement til den opprinnelige bunkeren og var ikke kjent da anlegget ble utrangert omkring år 2000. Selv om døren var gjenmurt tok foretaksomme eventyrer seg for noen år siden seg inn gjennom en luke mot Ruseløkkveien. Vel inne målte de opp anlegget som delvis sto under vann og klarte dessuten å identifisere hva det dreide seg om (se tegning). Senere ble luken sikret mot ny inntrengning. Hafslundanlegget er blant mange infrastrukturanlegg som finnes omkring i byen og tjener funksjoner tilknyttet vann, kloakk og strøm samt tele- og datatjenester.

Hafslunds anlegg fra etterkrigstiden som inntil nylig var en godt bevart hemmelighet for allmenheten. Vi ser hvordan anlegget ligger i forhold til den ekstyske bunkeren og luken nederst som fortsatt kan sees i muren mot Ruseløkkveien. Tegningen er laget av tidligere driftsansvarlig for HV i dette området. Foto: Byantikvaren

Ruseløkka-bunkeren i etterkrigstid                                                             I Lundkommisjonens rapport finnes en oversikt og en detaljert beskrivelse av en mangslungen virksomhet i bunkeren etter krigen – en virksomhet som også delvis var foregikk i de to bunkerne i Cort Adelers gate: Rett etter frigjøring engasjerte Forsvarsstabens chifferkontor seg i overvåkingstjenester ved blant annet å sikre seg de tyske såkalte Geheimeschreibere for fortsatt bruk. Dette var fjernskrivere som også krypterte, noe som naturlig nok var nyttig for etterretningen. I 1946 fikk Forsvarsdepartementet, etter tautrekking med Televerket, ansvaret for det militære sambandet og Ruseløkka-bunkeren ble klargjort for den militære sikkerhetstjenesten, altså den såkalt E-tjenesten.

Den sagnomsuste og noe diffuse Asbjørn Mathisen fikk ansvaret for å bygge opp sambandstjenesten og sørget for at man i 1946/47 fikk installert geheimeskrivere der, samtidig med at det ble bygget en ny fjernskriversentral. I 1947/48 installerte man også en ny telefonsentral her, som var flyttet fra Norway House i London. Samtidig ble det etablert nytt avlyttingsutstyr. Alt dette innebærer at tyskerne trolig hadde fjernet sitt teletekniske utstyr fra bunkeren ved krigens slutt, ettersom man altså måtte gjenbygge bunkerens tekniske infrastruktur – det er for øvrig kjent at tyskerne hadde klargjort bunkeren for sprenging da freden kom.

Bunkeren gikk under betegnelsen Bunker hvit i etterkrigstiden, typisk for Den kalde krigen. Bildet er tatt ved gjenåpningen i 2018. Foto: Janne Wilberg/ Byantikvaren

Fra 1949 begynte man med direkte romavlytting fra bunkeren. Det skjedde blant annet i forbindelse med et nordisk ministermøte i Oslo Militære Samfund om Atlanterhavspakten og om et mulig nordisk forsvarssamarbeid. Imidlertid har ingen i ettertid  tatt ansvaret for denne avlyttingen. På denne tiden ble for øvrig bunkeren i Cort Adelers gate 33 disponert til avskrivnings- og oversettelsesarbeid, og etter hvert ble slik virksomhet også utført i bunkeren lenger oppe i gaten.

Det fører for langt å gå i detalj om virksomheten i Ruseløkka-bunkeren, men den ble disponert til oppdrag fra E-tjenesten og politiet – samtidig som man frem til 1960 her hadde et nært forhold til Norges militære allierte. Lund-kommisjonen beskriver da også at det i stor grad var utenlandsk personale som ivaretok oversettelses- og avskrivingsvirksomheten, og som dermed fikk inngående kjennskap til all virksomhet som foregikk i bunkeren.

Interiørdetaljer fra bunkeren, eltavle og rester etter gammel skapinnredning. Bildene er tatt ved gjenåpningen i 2018. Foto: Janne Wilberg/ Byantikvaren

I 1960 opphørte virksomheten i Cort Adelers gate 14-16, og utstyret herfra ble dumpet. Men da E-tjenesten i 1965 flyttet til Platous gate fortsatte en begrenset avlyttingvirksomhet i Ruseløkka-bunkeren, hvor man daglig fraktet lydbånd til E-tjenesten. Den gang betjente to damer anlegget som besto av to båndspillere, men det påstås at de bare møtte annenhver dag fordi virksomheten var relativt begrenset. På den annen side var to årsverk ikke noen uvesentlig ressursbruk den gangen.

I 1984 ble all virksomhet i bunkeren nedlagt mens avlyttingen opphørte formelt i 1987. I 1989 var alle teletekniske anlegg derfra fjernet, men bunkeren ble først kassasjonsbehandlet av Forsvaret i 1997. Anlegget ble formelt overført til Oslo kommune i 2001 og deretter sikret og gjenmurt, blant annet ved at nedgangen fra skolegården ble fjernet. Forsvarets bygningstjeneste hadde riktignok tilbudt Oslo kommune å overta anlegget med tanke på formidling av historien, men kommunen takket nei.

Som en del av avhendingsprosessen foretok Forsvaret og Riksantikvaren en vernevurdering som konkluderte med at anlegget ikke var bevaringsverdig, mye fordi alle tekniske installasjoner var fjernet. Deretter sov anlegget sin Tornerosesøvn inntil man, i forbindelse med rivningen av Ruseløkka skole høsten 2018, igjen avdekket inngangen til bunkeren. Da fikk vi som i sin tid hadde deltatt i vernevurding av anlegget anledning til å foreta et gjenbesøk i bunkeren, og det var tydelig at nærmere tjue år uten ventilasjon og oppvarming hadde satt sine spor – med fuktskader og soppangrep som resultat. Etter en knapp uke ble bunkeren igjen lukket og «stedt til hvile» under den nye skolegården. Det er bare sporene i murene ut mot Ruseløkkveien som nå vitner om det gamle anleggets tidligere eksistens. NRK Østlandssendingen fikk imidlertid dokumentere bunkeren før forseglingen  – evig eies kun det tapede.

Bunkere som står uten varme og utlufting taper seg fort og blir et lett bytte for sopputvikling og tidens tann. I 2018 fikk Ruseløkkabunkeren en kort renessanse ved gjenåpningen, men hviler nå videre i sin Tornerosesøvn.  Foto 2018: Janne Wilberg/ Byantikvaren

Kilder

Arnesen, Ronny, Gjemte og glemte steder, Kolofon, 2018

Ettrup, Erik og Hårberg, Erik REGELBAU Tyske standarder for bunkere. Websiden Norske kystfort 1940-45

Havran, Roberta Luciani og Wilberg, Janne Atlanterhavsvollen – Atlantik Wall i Fortids-minneforeningens årbok 2016

Lundkommisjonens rapport 1995-96. Kapittel 13.6 beskriver overvåkingsvirksomheten i Ruseløkka-området

Reisegg, Øyvind Oslo under krigen, Pegasus, 2016

Rolf, Rudi,  Atlantic Wall Typology PRAK publishing, 2008