Fra markør til aktør

Ombyggingen av Oslo lysverker på Sollie plass til Sommerro hotell er nettopp fullført. Her har vern og utvikling gått hånd i hånd og hele byen kan nå glede seg over praktfulle interiører og ny bruk.

Det har skjedd en stor endring i Byantikvarens oppgaveløsning i de siste årene. Mens vi tidligere mottok ferdige saker som vi vurderte og deretter kvitterte ut per brev, har vi nå helt andre prosesser med utbyggerne. De henvender seg nå ofte til oss mens sakene fortsatt befinner seg på skissestadiet. Og dermed innledes dialogbaserte prosesser der det i stor grad handler om å være tidlig og tydelig, men også løsningsorientert. Dette skyldes til en viss grad endrede prosesskrav i Plan- og bygningsloven, men også at Byantikvaren har inntatt en mer aktiv posisjon i byutviklingen. Byantikvaren er i ferd med å virkeliggjøre Rådhusets forventning om å gå fra å være en markør til å bli en aktør.

Men med denne rollen følger også en viss risiko, for eiendomsutvikling og ombruk av kulturhistoriske eiendommer er det muliges kunst: alle involverte må ha noe å gi. Det betyr at det sjelden er mulig for oss å si absolutt nei, heller ikke når det gjelder videreutvikling av fredede eiendommer. For nye politiske føringer har gitt eierne en sterkere stilling, noe som gjenspeiles i Riksantikvarens fredningsregime som også er førende for regionforvaltningen. Samtidig har vår vektlegging av å være svært tidlig og svært tydelige bidratt til en ønskelig forutsigbarhet for utbyggerne. Derfor er det en klar positiv tendens i de senere årene til at de ser kulturhistoriske verdier som en ressurs. Faktisk vet vi nå at selgeren får mer for en eiendom jo høyere verneverdiene og bevaringskravene er.

Vi kan være stolte over å ha bidratt til ombruk av en rekke «signaleiendommer» i Oslo, der man nettopp har klart kunsten å kombinere vern og utvikling av kulturhistoriske eiendommer av høy verdi. Her ser dere et utvalg av de eiendommene som vi har vært sterkt involvert i.

De to gamle Tollbodene er videreført som hovedkvarter for tollsektoren. De to fredete bygningene har fått et nybygg mellom seg dom binder bygningene sammen. Ombyggingen har også ført til en betydelig tilbakeføring av opprinnelige kvaliteter.

Gamle Deichman har fått nye eiere. Anlegget som er i fredningsklasse vil få ny bruk på kulturminnets premisser, en prosess som fortsatt pågår. Det var viktig å identifisere verneverdiene før eiendommen ble solgt ut av kommunen. Det skaper forutsigbarhet for kjøperne.

Den Norske Amerikalinjens bygning var bygget som hovedkontor og ekspedisjonssted for Amerikafarteb og er nå blitt hotell. Dette har vært en stor rehabilitering hvor man også har søkt å bevare mest mulig av det opprinnelige anlegget intakt.

Flatpakkebrakke på Hovedøya – en bygningstype som veldig mange forbinder med 2. Verdenskrig.

I dag byr vi på et gjenmøte med serien vår Krigsminnefredag fra 2020:

Brakker er typebyggeri, og selve ordet stammer fra 1700-tallet. Her ser vi en av de vanligste brakketypene fra 2. Verdenskrig, selve urtypen av en «tyskerbrakke». Gjennom flere årtusener har imidlertid både militære og sivile oppført slike lette bygningskonstruksjoner, så vel i det gamle Egypt som hos romerne. På midten av 1800-tallet, i en tid med mange kriger og stor sosial mobilitet, økte behovet for midlertidig innkvartering sterkt. Epidemier gjorde også at behovet for lasaretter (sykehus) økte. I flere land begynte produksjon av såkalte prefabrikkerte bygninger, men foreløpig i liten skala. Dette var «byggesett» som relativt lett kunne settes opp og tas ned igjen, ikke sjelden laget av metalldeler.

Det store gjennombruddet for industriell trebrakke-produksjon kom i 1885. Røde Kors i samarbeid med den belgiske regjering utlyste i forbindelse med verdensutstillingen i Antwerpen en konkurranse om å lage velegnete bygg til behandling av sårede og infeksjonssmittede i både krigs- og fredstid. Den danske rittmester Johann Gerhard Clemens Doecker vant konkurransen med et flatpakkekonsept av veggmoduler som av ikke faglærte folk kunne monteres på et reisverk i løpet av 4-5 timer. Brakkene kunne tas i bruk med en gang og var dessuten billige å anskaffe. Det opprinnelige danske firmaet Firma Christoph & Unmack fikk de eksklusive rettighetene til konseptet. De var etablert i Tyskland med søsterbedrifter i flere land og hadde salgskataloger på seks språk. Firmaet videreutviklet konseptet og leverte i stor stil både til de militære og til humanitære organisasjoner. Produksjonen fikk dessuten et stort oppsving under 1. Verdenskrig. På denne tiden kunne firmaet levere store, komplette prefabrikkerte leire til ulike formål etter katalog, en innretning som skulle dominere det tyske byggeriet under 2. Verdenskrig. (Kilde: Benjamin Rämmler: Mobile Bauten für die medizinische Versorgung.) I albumet finner du bilde av en slik leir fra 1. Verdenskrig.

Med naziregimet fulgte etableringen et omfattende antall leire og for å få fortgang i arbeidet ble brakkeproduksjon gjort til et nasjonalt anliggende, som del av det såkalte «jobbskapingsprogrammet». Fra 1942 sørget rustningsminister Speer for å styrke kravspesifikasjonene til brakkebyggeriet slik at modulene skulle være de samme over hele den nazi tyske verden.

Lemmebrakker i stort antall ble produsert minst 400 steder i det stor-tyske riket, og da tyskerne okkuperte Norge hadde de bokstavelig talt med brakker i lasten. For de fleste krigsskipene som kom til Norge i aprildagene, inkludert Blücher, hadde et visst antall slike bygningsmessige konstruksjoner med seg. Og i trelandet Norge viste det seg enkelt å produsere et nødvendig antall brakker. Allerede i august 1940 hadde det meldt seg mange norske entreprenører som ønsket å levere brakker til tyskerne, og flere såkalte «brakkebaroner» tjente seg rike på oppdragene. Ingen vet hvor mange brakker tyskerne reiste i Norge, men det har trolig vært flere titusener. Bare i Oslo bygget tyskerne 1400 bygninger, hvorav mesteparten var trebrakker. Da krigen sluttet sto det 450 000 tyskere i Norge, hvorav 350 000 utgjorde militære tropper. I tillegg kom opp mot 100 000 krigsfanger som også skulle ha tak over hodet.

De mange brakkene utgjorde en viktig ressurs da krigen sluttet. Et stort antall ble demontert og sendt nordover til de nedbrente landsdelene Nord-Troms og Finnmark. Mange ble dessuten gjenbrukt andre steder – til boliger og diverse formål i lang tid etter krigen. En del demontert og solgt til privatpersoner som brukte materialene til hus og hytter. Vi er mange som har hatt tilhold i en tyskerbrakke i etterkrigstiden. Flere opplysninger om lemmebrakkene i Oslo og Doeckers flatpakkekonsept finner du under de enkelte bildene i albumet.

Lenken til albumet: https://m.facebook.com/pg/Byantikvaren-i-Oslo-196402560396008/photos/?tab=album&album_id=2807441479292090&ref=page_internal&mt_nav=1

2.verdenskrig i Oslo

Ormsund leir

I 2011 ble Byantikvaren gjort oppmerksom på at Ormsund leir fra 2. Verdenskrig på Nedre Bekkelaget og området rundt kunne være truet at store rivings- og utbyggingsplaner. Samtidig ble vi smertelig klar over at det var et stort hull i kunnskapsgrunnlaget vårt når det gjaldt okkupasjonsmaktens byggevirksomhet i hovedstaden under krigen. Det gjorde det vanskelig å kunne begrunne både bevaring og riving av tyske anlegg på en faglig forsvarlig måte.

Vi visste at dette også gjaldt store deler av resten av landet og også at det derfor «brant et blåt lys» for de gjenværende kulturminnene fra krigen. Den eneste landsdekkende kartleggingen som fantes var Landsverneplan for Forsvaret, gjennomført av Forsvarets kulturminneprosjekt 1995-2000. Dette var et omfattende arbeid, men som bare inkluderte arealer og bygninger i Forsvarets bruk eller eie. Store deler av okkupasjonsbyggeriet var tilbakeført til sivilsamfunnet etter krigen og dette gjaldt også for Oslo. Dette var det ingen som hadde oversikt over og veldig få som hadde kunnskaper om.

Det var behov for å ha en strategisk tilnærming temaet og vi tok kontakt med Fortidsvern, Fortidsforeningens landsdekkende publikasjon. Resultatet ble en større satsning hvor vi skreve fem artikler som dekket både det landsdekkende perspektivet, men også hentet frem Ormsund leir. Fra 2012-15 gjennomførte Byantikvaren i samarbeid med byhistoriker Øyvind Reisegg en kartlegging av tyskerbyggeriet i Oslo. Riksantikvaren tok opp tråden og 2. Verdenskrig og Den kalde krigen ble en landsdekkende kartleggingssatsning i 2015. Byantikvaren fikk gjennom dette finansiert innlegging i kulturminnedatabasen Askeladden av våre funn fra krigen. Gjennom etterlysning i mediene fikk mange tips, men særlig tidligere driftsansvarlig i HV-02 Erling Vold leverte dokumentasjon som var uvurderlig i arbeidet. Det har også historielagene som har en stor innsats i deler av byen for å kartlegge krigen.

Okkupasjonsmaktens byggevirksomhet viste seg å ha et mye større omfang enn først antatt. Vi fant at tyskerne og nazistene hadde vært 900 steder i Oslo (inkludert Aker) og det var flere enn 100 mer enn man tidligere hadde vært klar over. Dette kom i tillegg til det store antallet villaer og leiligheter som var rekvirert over hele byen. Til sammen fant vi ut at tyskerne bygget rundt 1400 bygninger her. Av dem er det knapt 50 som står igjen «på rot». Det meste av dette var brakker, men det ble også bygget murhus, for eksempel lege- og søsterboligene på Aker sykehus, også kalt Sinsen Kriegslazarett. I tillegg fant vi 24 store bunkere/fjellanlegg spredt over hele byen. I ettertid er disse blitt supplert blant annet av tunnellanlegget på Hovedøya slik at antallet nå er 26.

Der vi trodde at vi skulle finne et lite antall tyskerleire endte vi med å identifisere 58 leire som omfatter alt fra transportleire med noen få bygninger til store leire som Lambertseter og Sjursøya med mer enn 40 store bygninger hver. I tillegg fikk vi \ oversikt over de store festningsanleggene som preget store deler av byen. Dette omfattet kanonbatterier, radio- og radarstasjoner, bunkere, nærforsvaranlegg, pansersperringer, minefelt osv. Svært lite av dette er i dag bevart.

Byantikvaren har forsøkt å samle så mye informasjon om krigsbyggeriet som mulig innenfor forvaltningens rammer. Det betyr at det fortsatt er rom for at forskere kan gå nærmere inn i materien, ikke minst i det store Organisation Todt- (O.T.) arkivet som ble åpnet for publikum i Arkivverket for få år siden. Samtidig har vi skrevet flere artikler og holdt mange foredrag om temaet og det er også publisert ulike deltemaer på våre FB-sider.

Som oppfølgning av vår kartlegging har vi også laget en bevaringsstrategi og valgt ut to anlegg for fredning noe Riksantikvaren sluttet seg til. Ormsund leir, Oslos eneste gjenværende tyskerleir, ble fredet i 2018 og Oslo Handelsgymnasium med tilhørende bunker er under fredning. OHG var hovedkvarter for den samlede tyske militærmakten under krigen. I krigens siste måneder holdt Rikskommisariatet, den tyske sivile administrasjonen under ledelse av rikskommissar Joseph Terboven til der.

Gunerius, Økernsenteret og Kaffetårnet

Økern 1966. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek
Gunerius i Storgata 1972. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek
Den gang det var industri og havnevirksomhet langs kaiene. Kaffetårnet rager opp over containerne. Bildet er tatt i 1980. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.

Byantikvaren er ikke bare opptatt av vinduer og balkonger. Vi er involvert i alle små og store utviklingssaker som berører kulturhistoriske eiendommer. Noen eksempler på dette er Gunerius-kvartalet i Storgata, Høyblokka på Økern og Kaffetårnet på Filipstad. Dette er prosjekter med lang planleggingstid, ofte over mange år. Da man startet med disse prosjektene var ikke tiden moden for å føre de tre høybyggene på gul liste, selv om vi påpekte verneverdiene. Her har det skjedd et tidsskifte i de senere årene der både utbyggere, politikere og folk flest begynner å se verneverdiene knyttet til disse bygningene. Det betyr at de kommer til å overleve etter omforming av områdene. Dersom vi hadde fått sakene på bordet nå hadde vi uten tvil ført dem på gul liste.

Det karakteristiske høyhuset i Storgata 32, Brugata 4 og 2, med Gunerius kjøpesenter, ble oppført i 1971 og er tegnet av arkitekt Jarle Berg. Virksomheten er imidlertid langt eldre enn som så. Den første forretningen startet i 1852 under flyttet den inn i en helt ny bygård mot Storgata. Denne brant dessverre, og dermed ble dagens bygg oppført. Kvartalet omfatter også mange eldre bygninger som man planlegger å ta vare på i tillegg til høybygget fra 1971. I tillegg åpnes det for større nybygg som del av kvartalet. Det er spennende at man gjennom dette prosjektet planlegger å ta de gamle gårdene i bruk som boliger igjen. Det trenger sentrum.

Høyblokka på Økern er et landemerke i øst med sine 66 meters høyde og 18 etasjer. Da Økernsenteret åpnet i 1969 var den Norges største forretnings- og kontorbygg. Arkitektene Håkon Mjelva og Per Norseng. Fasaden er meget tidstypisk, med horisontale, repetitive elementer. Økernsenteret representerer også viktig kulturhistorie. Det var et av de første, store kjøpesentrene som ble bygget for å avlaste Oslo sentrum. På det meste hadde Økern over 30 butikker, i tillegg til serviceinstitusjoner som bank, post, frisør og spisesteder, i tillegg til Økern politistasjon (flyttet til Stovner 1991). Det er lettere å bevare et vakkert trehus fra tidlig 1800-tall enn modernismens bygninger fra etterkrigstiden, ikke minst de store høyblokkene. Dette handler ikke om stygt eller pent, men om typiske utviklingstrekk ved byveven. Byantikvaren skal ta vare på viktige representanter fra alle epoker i byutviklingen og et mangfold av bygninger som tilhører alle lag av befolkningen, både herrskapsvillaer og drabantbybebyggelse. Moderne bygningsvern kan derfor også karakteriseres som et demokratiprosjekt.

Kaffetårnet på Filipstad er også et bygg mange har et forhold til, med sin karakteristiske kaffereklame på fasaden. Joh. Johannsons kaffehistorie går helt tilbake til 1926. I 1958 flyttet de inn i kaffetårnet etter syv års kamp mot byplanrådet for å få lov til å bygge et så høyt og stort bygg – 40 meter. Innvendig huset bygget banebrytende teknologi: Kaffebønnene ble blåst i rør fra kaia opp til brenneriet på toppen. Så «falt» de ned til kvernene og videre til pakkeriet, før eskene landet i første etasje. Et slikt system ville ikke få plass i et horisontalt bygg. Dessuten var det energieffektivt å først blåse kaffen til toppen, for at den så etter brenning faller nedover i anlegget. Årlig ble 12 000 tonn kaffe kjørt ut fra Kaffetårnet på Filipstad.

Det er viktig at det i transformasjonsområdene også tas vare på gamle bygninger. Dette er gode identitetsmarkører og viktig for å gi områdene særpreg og en opplevelse av kontinuitet. Det grønne skiftet gjør at vi i årene som kommer vil se at mange flere av de gamle bygningene ombrukes i stedet for å rives. Dette er godt nytt for byen. Kaffetårnet på Filipstad er et eksempel på at politikerne gjennom planbehandlingen nettopp så denne problemstillingen og la opp til ombruk av dette landemerket. Dette lover godt for fremtiden i hovedstaden.

Siemensbygget

Foto: Ørnelund/Oslo Museum 1966

Som et landemerke langs Østre Aker vei ligger det røde Siemensbygget. Du har kanskje sett det? Det ble oppført i 1967-68 som kontor- og administrasjonsbygg for Siemens Norge. Arkitekt var Odd Nansen. Området var blitt regulert til industri i 1953, men maks høyde på bebyggelsen ble satt til tre etasjer. Man måtte derfor søke dispensasjon for høyblokka, som er i ni etasjer. Det første byggetrinnet omfattet også en lagerbygning og en produksjonsbygning. Andre byggetrinn kom på 1970-tallet og omfattet to nye kontorbygninger på tre etasjer, en verkstedbygning, og en sosialfløy med barnehage.

Siemensbygget er et godt eksempel på sin tids arkitekturuttrykk – en høyblokk på ni etasjer, med lavere bygninger i tilslutning til denne, og med en karakteristisk, rød, platekledd fasade, med mørke vinduer i lange, horisontale bånd. Da Siemens i 2012-2013 fikk oppført et moderne kontorbygg like ved siden, ble de gamle bygningene fraflyttet og stående tomme. Det er sjelden en god idé å la bygninger stå forlatte og ubrukt. Forfallet setter raskt inn, og det var på et tidspunkt snakk om å rive Siemensbygget. Byantikvaren tok imidlertid til motmæle og førte den røde høyblokka på Gul liste i 2019.

Hvorfor Gul liste? I begrunnelsen skrev vi følgende: Formålet med vern er å ivareta en godt bevart kontorbygning med høy arkitektonisk kvalitet. Bygningen var en del av Siemens hovedkvarter i Norge og representerer viktig industrihistorie. Den har en svært eksponert beliggenhet og ligger som et landemerke i Groruddalen. Etter siste krig har dalbunnen i Groruddalen og områdene på Økern, Løren, Hasle og Bryn vært et viktig industri- og produksjonsmiljø i både lokal og nasjonal målestokk. Svært mange av kontorbygningene er allerede revet og dette er en av de få gjenværende.

I dag ser det ut til at Siemensblokka skal få bli stående. Det er planer for rehabilitering og utvikling av Nedre Linderud som nærings- og boligområde. I en av lavblokkene, det såkalte «Startbygget» er det allerede mye aktivitet. Mange små bedrifter leier lokaler her og det arrangeres ulike tiltak for lokalmiljøet.

Tonsenjordet

Vi starter vår nye fredagsserie i drabantbyen. De siste årene har Byantikvaren jobbet med å kartlegge Oslos massebyggeri – særlig blokk- og rekkehusområder, fra tiden etter 1945. Dette var en periode med stor boligmangel, mange kom flyttende til byen og den eksisterende bygningsmassen var gammel og nedslitt. I 1948 ble Oslo slått sammen med nabokommunen Aker, og fikk dermed store arealer å bygge på. Her vokste mange drabantbyer og andre boligområder opp, blant annet i Groruddalen.
Et av de mest spennende utbyggingsprosjektene fra denne tiden er Tonsenjordet. Området ble bygget ut av USBL i 1955 og består av 17 like blokker med 260 leiligheter. Bebyggelsen på Tonsenjordet var en del av den industrialiserte elementbyggingen som USBL hadde startet i 1953 på Årvoll vest, og Tonsenjordet var det første prosjektet hvor bygningene var hundre prosent prefabrikkerte. Det vil si at fasadene ikke ble murt opp stein for stein, men besto av ferdige betongelementer som ble heist på plass.
Tonsenjordet gjorde at USBL ble ledende i Norden når det gjaldt elementbyggeri. Blokkene er tegnet av arkitekt Thomas Tostrup, som så både fordeler og ulemper med den nye produksjonsmetoden. Boligbyggingen ble effektiv, men også standardisert, med liten mulighet for variasjon.
Byantikvaren har også gjort en stor gjennomgang av byens med tanke på å identifisere bygninger og anlegg som er fredningsverdige. Det vil si at de er av nasjonal verdi. Tonsenjordet er ett av de utvalgte anlegget og illustrerer at kulturminnevernet siden 1990-tallet har utviklet seg til å favnebygningsarven til alle deler av befolkningen.