Ny kulturminnemelding i Oslo

OB.A7847

Foto: Ottar Gladtvedt, 1958/Oslo Museum

Hva skal vi ta vare på i Oslo – og hvordan? Dette skal være temaet for den nye kulturminnemeldingen som politikerne i Oslo skal vedta i 2019. Nå har du sjansen til å fortelle oss hva meldingen bør inneholde. Det er mange små og store fortellinger, parallelle og sammenvevde, som utgjør historien om Oslo som sted og by. Kulturminnene er den beste kilden til opplevelsen av denne historien. De er ressurser for fremtiden som gir kunnskap, forankring og identitetsfølelse, enten det er en gravhaug, et gammelt hus eller en gate. Gamle hus og hager bidrar også til at Oslo er attraktiv som turistmål, arbeidsplass og bosted. Bevaring vil også ofte være en bedre ressurs- og klimaløsning enn å bygge nytt. Hva er viktigst for deg? Hvordan mener du at vi best kan fortelle Oslos historie ved hjelp av kulturminnene?

Etter oppstartsseminaret er det komme inn 97 innspill og avholdt møter med flere engasjerte aktører. Det har gitt ideer til nye grep og politikkområder. Byantikvaren arbeider nå med å skrive om de prioriterte temaene og formulere forslag til strategier og tiltak. Målet er å ha et forslag ut på høring på nyåret.

Bystyremelding 4/2003:  Kulturminnemeldingen
Bystyrets vedtak av 28.02.2018: Bystyrevedtak Kulturminnemeldingen
Byantikvarens høringsnotat: Høringsnotat kulturminnemeldingen
Presentasjoner fra oppstartsseminaret for Kulturminnemeldingen på Chat Noir:

Oslo-Aker: Byggeskikk og arkitektur på 1950-tallet

Kalbakken 1958 Rude OM

Vi fortsetter å publisere materiale fra det kulturhistoriske atlaset Byantikvaren har laget til nettsidene for Stovnertårnet. Da Oslo og Aker ble slått sammen i 1948 fikk byen med ett store jordbruksarealer som kunne tas i bruk til boligbygging.  I tiden fram til 1960 var boligbyggingen i Oslo dominert av blokker i tre eller fire etasjer, to- og firemannsboliger og rekkehus. Områdene nærmest byen ble først bygget ut, for eksempel Etterstad og Keyserløkka, men også i Groruddalen var det stor byggevirksomhet. Smale, langstrakte blokker i tre og fire etasjer, fritt plassert i et åpent, grønt parklandskap, ble et motstykke til byens tradisjonelle kvartalsbebyggelse. Den åpne blokkbebyggelsen hadde lyse leiligheter og utenpåliggende balkonger slikt at lyset skulle slippe langt inn i rommet innenfor. Aker boligbyggelag startet med oppføring av blokker og småhus allerede i 1946, blant annet på Kalbakken og Høybråten. Kalbakken utviklet seg etter hvert til å bli en stor drabantby, mens på Høybråten ble det kun bygget 3 bygninger.

 

På landsbasis dominerte småhuset i tre fram til 1950, enten som enebolig eller tomannsbolig. Tryggheten ved å eie sitt eget hus og hage lå rotfestet i mange. Arkitektonisk hadde husene som ble bygget nå et annet utseende en på 1930-tallet. Funkisstilen hadde preget mellomkrigstidens byggeskikk og «kassehus» med pyramidetak ble betraktet som moderne og funksjonelle. Etter krigen fikk husene igjen preg av mer tradisjonelle norske husformer. Hus i 1 ½ etasje med saltak ble svært utbredt. Muligheten for oppvarming med elektrisk strøm gjorde at planløsningen kunne frigjøre seg fra pipa og behov for vedovn i oppholdsrommene. På Stovner bygget Oslo Brannkorps Bolig- og Selvbyggerlag 24 horisontaldelte tomannsboliger ved hjelp av egeninnsats og dugnadsarbeid i 1953. Leilighetene var på 3 rom og kjøkken (80 kvm).  Selvbyggeriet var for mange den eneste muligheten til å skaffe seg en bolig på denne tiden, og mange steder i Oslo ble det oppført lignende bebyggelse.

 

Foto: Kalbakken, Martin Skatvedts vei, Rude 1958, Oslo Museum

Oslo-Aker byplanplegging 1934

Oslo-Aker: Byplanlegging 1934

Aker fikk eget regulerings- og oppmålingsvesen i 1920. Fram til den tid var reguleringsplanene enkle, de anga kun veinett og tomteinndeling. På Høybråten og Stovner var det slike enkle planer som lå til grunn for utbyggingen. Nå ble det stilt flere krav. En plan måtte i tillegg inneholde husplassering (byggelinje), høyder, lekeplasser, sportsplasser og parker. Husene skulle være tilpasset landskapet og det var fokus på kvalitet. Bebyggelsen i Kringveien er et eksempel på en utbygging foretatt etter en helhetlig bebyggelsesplan godkjent av kommunen.

I 1934 gikk Aker sammen med Oslo og Bærum for å lage en generalplan for de tre kommunene. Det var Harald Hals, byplansjef i Oslo som var hovedarkitekten bak arbeidet. Funksjonalistiske tanker preget byplanleggingen på denne tiden. Byen skulle deles inn i atskilte soner for funksjonene bolig, arbeid og rekreasjon, og bindes sammen av et nettverk av veier og forstadsbaner. Et hovedtrekk var parkårene med utfartsveier til skogsområdene rundt byen, og trafikkårer som skulle føre den økende biltrafikken gjennom byen. På 1930-tallet økte antall biler raskt og i 1939 var det registret 17 236 biler i Oslo. Økningen hadde blant annet bakgrunn i synkende priser, og det var særlig amerikanske biler som var populære. Allikevel var privatbilen forbeholdt de rike, og trafikken bestod for det meste av nyttekjøring med lastebiler.

De nye industriområdene ble i hovedsak plassert i Østre Aker: på Ensjø, Hasle, Økernområdet og oppover i dalbunnen i Groruddalen. Vi ser også at Aker planla en utvikling hvor boligområdene i hovedsak skulle bestå av småhusbebyggelse. På bildet ser vi tydelig de ulike områdene: høyblokkene på Ammerud (øverst) og høyblokka på Grorud senter. Deretter småhusbebyggelse på Grorud, Grorud høyere skole og industri langs Østre Aker vei. Helt i forgrunnen sees stjerneblokkene ved jernbanen, som var bygget nettopp for å gi bolig til jernbanefunksjonærer. (Foto: Widerøe 1963, Oslo Byarkiv).