God sommer fra Vippetangen

 

Byantikvaren ønsker god sommer med  litt historie fra Vippetangen før Akershusstranda ble utviklet til havneformål fra slutten av 1890-tallet.

Navnet Vippetangen kommer fra et såkalt «vippefyr» som ble etablert mange steder i Det Dansk-Norske Dobbeltmonarki på  1600-tallet. Bildet nedenfor viser hvordan et vippefyr så ut. Navnet kommer av at kurven med brennende kullild kunne vippes opp og ned. (Foto:Wiki)

Vippetangen 2

 

Senere ble dette erstattet av mer moderne fyr. Dette fyrtårnet sto ferdig i september 1892 sammen med Kavringen fyr og Stangskjærrabben fyr. Det ble tatt ut av drift i 1905 og linseapparatet ble senere flyttet til et nytt fyr på Bleikøya. Vippetangen fyr ble revet i 1910.

Vippetangen 3

( Foto: Marthinius Skøien / Nasjonalbiblioteket)

Akershusstranda var også en yndet badested. Her en tegning av badende gutter ved badehusene, Studentbadehuset Sjølyst og Det militære badehus i bakgrunnen ses skoleskipet Christiania.

Vippetangen 4

(Foto: Oslo Byarkiv)

Men det mest eksklusive bildet viser Vippens batteri eller det såkalte Ekserserbatteriet på Vippetangen. Dette hadde et motstykke ved Alnaelvens utløp (i dag forsvunnet) og ble sammen med to batterier på Hovedøya anlagt til forsterkning av Akershus festning og innseilingen til byen under Napoleonskrigene (1800-1815). I alt ble det anlagt 100 batterier langs hele kysten for å forsvare landets handelsinteresser. Vippens batteri ble brukt av Forsvaret til øvelser helt frem til Stortinget i 1897 bestemte at området skulle frigis og kommunen kjøpte strandlinjen i 1899. Dette skjedde etter flere tiårs krangel og rettssaker mellom Forsvaret og Havnemyndighetene. Skyting med skarp ammunisjon var også noe byens befolkning mente ikke hørte hjemme inne i en by. Bildet er tatt mellom 1870 og -80 og her ser vi at damskipene er på vei inn i havnetrafikken. Kombinasjonen av segl og damp var vanlig i denne perioden. Gjennom anlegg av vei og jernbane rundt hele Akersneset og utbygging av havnevirksomhet er terrenget i dag sterkt endret, men Fjordbyen med den nye Havnepromenaden er i ferd med å gi byen badelivet langs fjorden tilbake.

 

Vippetangen

(Foto: Oslo Museum)

 

Godbit-fredag: Akersgata 45

Akersgata 45

Grensen opp mot Akersgata er en av Oslos levende handelsgater, en historie som går flere hundre år tilbake i tid. Da vollene utenfor Akershus ble revet på 1700-tallet og den nye Domkirken på Stortorget ble reist, skjøt byggingen langs Grensen fart, og også handelen. Akersgata 45, på hjørnet mot Grensen, var en av de gamle handelsgårdene fra tidlig 1800-tall som sto lenge, og kunne fortelle om de gamle tider. I 1962 ønsket imidlertid det tradisjonrike firmaet Backe å utvide og Akersgata 45 ble revet. Samme år ble en moderne forretningsgård oppført, der Backe fremdeles holder til. Byantikvaren fotograferte den gamle Backe-gården før rivningen. Heldigvis er en lignende gård bevart litt lenger ned mot Stortorvet, i Grensen 8. Det ble både drevet bondehandel og losji her, og bakgårdsmiljøet er fint tatt vare på og unikt i Oslo. De to gårdene er faktisk til forveksling like. Hvis dere legger veien forbi, sammenlign gjerne med den nye Backegården. Den er også et flott bygg, med høy arkitektonisk kvalitet, og forteller en annen historie, om den nye, moderne etterkrigs-Oslo.

 

Godbit-fredag: Alnabru stasjon

Alnabru.jpg

I dag er Alna holdeplass en plattform og et venteskur, men en gang var Alnabru en stasjon på Hovedbanen, Norges første jernbanestrekning, åpnet mellom Oslo og Eidsvoll i 1854. Alnabru stasjon ble opprettet i 1902. Først og fremst som skiftestasjon for godstog som kom fra de tilstøtende godsbanene fra Grefsen og Loenga, men stasjonen hadde også persontrafikk. Stasjonsbygningen ble levert og satt opp av Strømmen Trævarefabrikk. Hovedbanens stasjoner var ellers for det meste tegnet av NSBs to første jernbanearkitekter, storhetene Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno. De st bak bl.a. Grorud, Frogner, Kløfta og Dal. Flere av Schirmer og von Hannos stasjonsbygninger er senere revet eller ombygget. På Jessheim brant stasjonsbygningen og man ga Henrik Bull, arkitekten bak jugendperlen Historisk museum, oppdraget. Den nye stasjonen sto ferdig i 1908. I mellomtiden bestilte man altså en ferdigstasjon fra Strømmen Trævarefabrikk til Alnabru. Kan det tyde på at stasjonen ikke hadde høy prioritet?

I forbindelse med utbygging av den nye sentralstasjonen på Oslo S, ble også godsterminalen på Alnabru kraftig utvidet. Sporet ble samtidig lagt om, slik at persontrafikken og godstrafikken ble helt adskilt. Det som i dag er Alna holdeplass ble opprettet langs den nye toglinjen. Syv dager senere, 14.6.1971. ble Alnabru stasjon formelt lagt ned som stasjon på Hovedbanen. Samme dag rykket Byantikvaren ut for å ta bildet over, ettersom stasjonen skulle rives. Vår medarbeider Manfred Rode har stått på perrongen og fotografert stasjonen sett fra sporsiden. Legg merke til NSBs vingehjul over klokken. Over hoveddøren hadde stasjonen enkel jugenddekor. I dag domineres området av uttallige godsspor, godsvogner og store kraner.