I 2013 ble det avdekket en steinkjeller under NIKUs utgravinger for Follobanen, like sør for Bispegata. I januar 2015 kom dateringen til 1200-tallet. Den viser at dette har vært en av de største bygningene i middelalderen utenom kongens og biskopens anlegg. Grunnflaten er på over 150m2. Den nye dateringen gjør at hele middelalderbyen må revurderes. Bildet av den gråbrune trebyen må fylles på med hvitkalkede steinhus. Steinkjelleren som er gravet ut gjennom årene som 1500-tallsbygg må også revurderes i lys av de nye dateringene.
Da bygningen ble avdekket ble den vurdert som etterreformatorisk og dermed uten formelt vern. Den er derfor ikke fulldokumentert. Dagens kulturminnelov gir sterk beskyttelse til funn eldre enn 1537, men selv om denne bygningen er spektakulær også i en 1500-tallskontekst var forutsetningen i loven at den skulle fjernes med et minimum av dokumentasjonsskader. Det var grunnen til at Byantikvaren gikk inn for å gjøre en ekstra undersøkelse uken før den ble fjernet med gravemaskin.
I middelalderen måtte man reise til Visby for å se store byhus av stein. «Kapitelhuset Visby 5» av W.Carter – Eget arbeide.
Kjelleren ligger sør for Bispegata rett innenfor spuntveggen som gikk langs det tidligere gateløpet av Kanslergata, vinkelrett på Bispegata mot sør. Tomten til steinhuset befinner seg ved en av hovedveiene ned til sjøen og nær byens torg. Bygningen har hatt en sentral beliggenhet i byen både i middelalderen og frem til byen ble flyttet etter brannen i 1624. i om lag 400 år var dette en av byens største verdslige hus. Den ble under utgravingen antatt å være fra 15-/1600 tallet på bakgrunn av likhet med tilsvarende steinkjellere, samt noen gjenstandsfunn, deriblant flere skår av en Westerwald steingodskanne fra tidlig 1600-tall.
Steinkjelleren lå like sør for Bispeallmenningen og i kort avstand fra bispegården og Oslo torg. Den var fundamentert på peler og hadde steinsatt gulv. I det midtre rommet vet man med sikkerhet av det var lagt tregulv ovenpå kuppelsteinsgulvet, som trolig er fra den siste bruksfasen av bygningen. Det var her man fant keramikkgjenstander fra 1600-tallet. (Foto: Byantikvaren).
Tolkninger om at man gravde ut byens rådhus
Basert på tidligere utgravinger og kjelleren som ble gravd ut i 2013 og 2014 vet man at steinkjelleren bestod av minst tre rom med et samlet ytterareal på minst 155m2, kanskje opp mot 200 kvadratmeter. Murens tykkelse på 1,2-1,3 meter, samt fundamenteringen på tettstilte peler tyder på at dette var kjelleren ti len steinbygning som kan ha reist seg med minst èn, kanskje to etasjer over kjelleren. Den massive bygningen er større enn noen av de andre byhusene gravd ut i gamlebyen. På dette grunnlaget fremmet NIKU en hypotese om at det kunne være restene etter byens rådhus.
Kjelleren bestod av tre rom: et i vest, et i midten og et i øst. Under utgravingen for Nordre tomters spor i 1954 ble kjellerens vestre del påtruffet. Steinkjelleren som ble avdekket i 2013 utgjorde fortsettelsen av bygningen mot øst. (Illustrasjon: NIKU).
Byantikvaren på registrering
I 2014 var Byantikvaren på befaring for å se resultatene av NIKUs utgravinger. De betydelige restene av steinkjelleren vakte da stor interesse. Da fremdriftsplanen for jernbaneutbyggingen tilsa at muren skulle fjernes i løpet av en ukes tid og murverket på det tidspunktet ikke var fullstendig utgravet eller nøyaktig dokumentert ønsket byantikvaren å bidra med en supplerende bygningsarkeologisk undersøkelse. Utgangspunktet for Byantikvarens ønske om videre undersøkelse var å dokumentere det vi da trodde var restene av en av renessansebyens viktigste bygninger før den forsvant. Å fjerne denne uten en mer inngående dokumentasjon ville være svært uheldig.
På denne bakgrunn ble det gjort avtale med Jernbaneverket og NIKUs prosjektledelse om at Byantikvaren kunne få tilgang til muren for å foreta undersøkelse og dokumentasjon av murverket i løpet av en dag. Bygningsarkeolog Øystein Ekroll ved Nidaros domkirkes restaureringsarbeider ble invitert til å foreta dokumentasjonen sammen med avdelingsleder Morten Stige ved Byantikvaren. Den bygningsarkeologiske registreringen ble utført 29.10.2014.
Vi foretok en skissemessig oppmåling av murverket og grov et par sjakter gjennom gulvlagene. Hovedkonklusjonene fra registreringen var at det kunne være eldre gulvnivåer under kuppelsteinsgulvet, som på dette tidspunktet var fjernet. En så dyp fundamentgrøft for en kjellermur ville være overraskende. Dette, sammen med bruk av pinningsstein i murverket – gjorde at en middelalderdatering på byggetrinn 1 ikke kunne utelukkes.
Murene er av bruddstein, murt med kalkmørtel, ofte med pinningssteiner mellom (Foto: Byantikvaren).
Kuppelsteinsgulvet var fjernet på undersøkelsestidspunktet, men lå ca 60 cm under bevart topp av mur. Murverkets høyde på utsiden mot syd var nærmere to meter. Det tydet på at det opprinnelige gulvnivået i det midtre rommet var betydelig dypere enn kuppelsteinsgulvet. (Foto: NIKU).
Konklusjoner
NIKUs videre undersøkelser avdekket også store stokker som lå oppå to tykke bjelker av eik. Det er grunnlaget for den dendrokronologiske dateringen som viser at dette gulvlaget er laget av tømmer felt i 1298/99. C14-dateringer av pelefundamentene til 1260-1390 underbygger at dette er dateringen for hele bygningen og at det ikke var flere byggetrinn slik de foreløpige undersøkelsene kunne tyde på.
Hvilke andre konklusjoner kan vi dra fra denne nye informasjonen?
Dette åpner for spennende tolkninger av Oslos murkjellere og tegner et nytt bilde av en middelalderby med steinbygninger mellom trehusene. På samme tid illustrerer det også manglene ved kulturminneloven som setter årstall foran historisk kildeverdi. Det fordrer at man ser med et nytt blikk på antatt etterreformatoriske kulturminner i gamlebyen.
Kilder
Arkeologisk rapport. Registrering. GNR 250 BNR 45 RUIN AV MURBYGNING VED BISPEGATA. Byantikvaren i Oslo. rapport ved Morten Stige og Øystein Ekroll. 29.10.2014
byantikvaren.no 