I dag byr vi på et gjenmøte med serien vår Krigsminnefredag fra 2020:

Brakker er typebyggeri, og selve ordet stammer fra 1700-tallet. Her ser vi en av de vanligste brakketypene fra 2. Verdenskrig, selve urtypen av en «tyskerbrakke». Gjennom flere årtusener har imidlertid både militære og sivile oppført slike lette bygningskonstruksjoner, så vel i det gamle Egypt som hos romerne. På midten av 1800-tallet, i en tid med mange kriger og stor sosial mobilitet, økte behovet for midlertidig innkvartering sterkt. Epidemier gjorde også at behovet for lasaretter (sykehus) økte. I flere land begynte produksjon av såkalte prefabrikkerte bygninger, men foreløpig i liten skala. Dette var «byggesett» som relativt lett kunne settes opp og tas ned igjen, ikke sjelden laget av metalldeler.

Det store gjennombruddet for industriell trebrakke-produksjon kom i 1885. Røde Kors i samarbeid med den belgiske regjering utlyste i forbindelse med verdensutstillingen i Antwerpen en konkurranse om å lage velegnete bygg til behandling av sårede og infeksjonssmittede i både krigs- og fredstid. Den danske rittmester Johann Gerhard Clemens Doecker vant konkurransen med et flatpakkekonsept av veggmoduler som av ikke faglærte folk kunne monteres på et reisverk i løpet av 4-5 timer. Brakkene kunne tas i bruk med en gang og var dessuten billige å anskaffe. Det opprinnelige danske firmaet Firma Christoph & Unmack fikk de eksklusive rettighetene til konseptet. De var etablert i Tyskland med søsterbedrifter i flere land og hadde salgskataloger på seks språk. Firmaet videreutviklet konseptet og leverte i stor stil både til de militære og til humanitære organisasjoner. Produksjonen fikk dessuten et stort oppsving under 1. Verdenskrig. På denne tiden kunne firmaet levere store, komplette prefabrikkerte leire til ulike formål etter katalog, en innretning som skulle dominere det tyske byggeriet under 2. Verdenskrig. (Kilde: Benjamin Rämmler: Mobile Bauten für die medizinische Versorgung.) I albumet finner du bilde av en slik leir fra 1. Verdenskrig.

Med naziregimet fulgte etableringen et omfattende antall leire og for å få fortgang i arbeidet ble brakkeproduksjon gjort til et nasjonalt anliggende, som del av det såkalte «jobbskapingsprogrammet». Fra 1942 sørget rustningsminister Speer for å styrke kravspesifikasjonene til brakkebyggeriet slik at modulene skulle være de samme over hele den nazi tyske verden.

Lemmebrakker i stort antall ble produsert minst 400 steder i det stor-tyske riket, og da tyskerne okkuperte Norge hadde de bokstavelig talt med brakker i lasten. For de fleste krigsskipene som kom til Norge i aprildagene, inkludert Blücher, hadde et visst antall slike bygningsmessige konstruksjoner med seg. Og i trelandet Norge viste det seg enkelt å produsere et nødvendig antall brakker. Allerede i august 1940 hadde det meldt seg mange norske entreprenører som ønsket å levere brakker til tyskerne, og flere såkalte «brakkebaroner» tjente seg rike på oppdragene. Ingen vet hvor mange brakker tyskerne reiste i Norge, men det har trolig vært flere titusener. Bare i Oslo bygget tyskerne 1400 bygninger, hvorav mesteparten var trebrakker. Da krigen sluttet sto det 450 000 tyskere i Norge, hvorav 350 000 utgjorde militære tropper. I tillegg kom opp mot 100 000 krigsfanger som også skulle ha tak over hodet.

De mange brakkene utgjorde en viktig ressurs da krigen sluttet. Et stort antall ble demontert og sendt nordover til de nedbrente landsdelene Nord-Troms og Finnmark. Mange ble dessuten gjenbrukt andre steder – til boliger og diverse formål i lang tid etter krigen. En del demontert og solgt til privatpersoner som brukte materialene til hus og hytter. Vi er mange som har hatt tilhold i en tyskerbrakke i etterkrigstiden. Flere opplysninger om lemmebrakkene i Oslo og Doeckers flatpakkekonsept finner du under de enkelte bildene i albumet.

Lenken til albumet: https://m.facebook.com/pg/Byantikvaren-i-Oslo-196402560396008/photos/?tab=album&album_id=2807441479292090&ref=page_internal&mt_nav=1