Blokkhus på Tonsenhagen Foto: BYA            Laftehus i Lutvann leir – Foto: Forsvarsbygg

Kan ikke du komme til hytta, så kan hytta komme til deg! I dag handler det om okkupasjonsmaktens tømmerhytter.

Den andre store gruppen av prefabrikkerte tyskerbrakker er tømmerhyttene, eller blokkhusene som tyskerne kalte dem. Begrepet Blockhaus stammer fra 1500-tallet og betegner et laftebygg. Relativt sett er det bevart mange flere brakker av denne typen i Norge enn de tradisjonelle lemmebrakkene. Det er kanskje ikke så rart når vi vet at laftehus var en del av tradisjonell norsk byggeskikk – som også  fikk et sterkt oppsving med mellomkrigstidens fritidskultur. Fortsatt er laftede tømmerstuer populære i den norske fjellheimen.

Både i Norge og i Europas tysktalende områder hadde man siden 1800-tallet laget prefabrikkerte bolighus, kirker og hytter som ble eksportert over hele verden, og med innføringen av maskinlafting ble dette storindustri. Blokkhusene var en populær militær brakketype under 2. Verdenskrig, særlig brukt til forlegning av underoffiserer, men i enkelte tilfelle også til menige soldater, eller de ble innredet som messebygg/casino o.l.  Flere av maktapparatets fremste representanter, både NS-topper og tyskere i høye posisjoner, holdt seg dessuten med laftehytter.

Det finnes flere historier om opphavet til slike «blokkhus» i Norge. De er blitt kalt finskehytter,  granngivelig fordi de skulle være gitt som gave fra Finland til Norge. Finland har riktignok en århundrelang laftetradisjon, men vi har ingen dokumentasjon som understøtter denne teorien. Vi vet derimot at det ble produsert tyskerbrakker basert på tegninger utarbeidet av Organisation Todt (fra 1942 den dominerende tyske byggherre-organisasjonen) i Norge, men også at norske laftehusprodusenter laget slike bygninger.  Østerdalens skogeiere leverte mye trelast og treprodukter til tyskerne, men i ettertid er det knapt noen som vil vedkjenne seg dette. Her har vi et forskningsmessig «sort hull» i krigshistorien.

Den største leverandøren av laftehytter til okkupasjonsmakten var imidlertid Heggedal Bruk i Asker. Eieren var Alf Larsen Whist som hadde startet prefabrikasjon av laftehytter på midten av 1930-tallet. Whist var en «mangfoldig»  forretningsmann som så store forretningsmuligheter innen det norske nasjonalsosialistiske miljøet. Han fikk også raskt en posisjon i partiets innerste krets og flere sentrale verv, blant annet som næringsminister i Quislings regjering. Allerede i september 1940 fikk Whist sin første bestilling fra tyskerne på 100 brakker, og blokkhusene ble springbrettet for hans etter hvert nære kontakt med makthaverne. (Mer om Whist finner du under bildet av «Ørneredet» på Leangkollen i albumet som hører til denne FB-posten.)

Fabrikken produserte blokkhus etter egne tegninger og hadde et mer nasjonalromantisk preg enn Organisation Todts blokkhustegninger. Whists brakker ble modifisert til militær standard for å tilfredsstille de tyske kundenes krav til planløsninger. Dermed varierte det arkitektoniske uttrykket i  bestanden av laftehytter til militær bruk – fra hytter bygget med rundstokker i den store stil og til enklere hytter i laftet plank. Hovedregelen var at den arkitektoniske kvaliteten økte med eierens stand og stilling. Heggedal bruk leverte brakker av høy kvalitet, noe som ble utslagsgivende da Terboven i 1942 valgte Heggedals blokkhus til anlegg på fjellet, fremfor tradisjonelle lemmebrakker. Selv om laftehyttene var dyrere i produksjon, valgte man dette fordi bygningskonstruksjonen var mer egnet for å motstå vind i polare strøk og dermed ga større komfort for mannskapene. Heggedal fortsatte å eksportere laftehytter med tog til Tyskland helt inn i krigens siste måneder.

Laftehyttene kunne forekomme som «slengere»  i tyskerleirene, men mange inngikk i konseptet «Waldlager» (Skogsleir). Mens lemmebrakkene stort sett ble brukt i et tradisjonelt leirkonsept med brakker organisert på geledd rundt en stor appellplass, var laftehyttene som oftest spredt utover i terrenget omtrent som i en hyttegrend, ofte i skogrike områder. De store leirene besto ofte av flere seksjoner, eksempelvis en forlegningsleir for vanlige soldater, et lagerområde og en Waldlager for underoffiserene. Smestad-leiren var et typisk eksempel på en slik flerdelt leir. Naturlig nok lå flere av leirene den gang i utkanten av byene. Et lett kupert «Nordmarks-terreng» egnet seg for denne typen hyttebyggeri, også med henblikk på kamuflasje. Sognsvannsleiren var, i likhet med anlegget på Lutvann, i stor grad en ren Waldlager. Brakkene varierte i størrelse, på Smestad fra 67 til 140 kvm,  og normalt huset de fra 4 til 8 mann.

I den tidlige etterkrigstidens store boligknapphet var laftebrakkene fortsatt attraktive til boligformål, og på landsbasis finnes flere Waldlagere bevart. I Oslo er Lutvann leir den eneste som fortsatt har et militært preg. Mange blokkhus ble derimot flyttet til nye steder, de kunne bli sterkt ombygget og inngå i villaområder som i etterkrigstiden ble fortettet, slik at den opprinnelige sammenhengen gikk tapt. Et typisk eksempel er det som nå fremtrer som en villa på Tonsen, men som tilhørte en av områdets to store tyskerleirer. (Se BYA-bildet ovenfor). Det andre bildet viser en brakke på Lutvann. Foto: Forsvarsbygg.

Lenke til albumet med eksempler og mer informasjon om de tyske laftehyttene finner du her:

Krigsminnefredag – Hyttepåske likevel? Fra underoffisersforlegning til boligidyll