Byantikvaren er ikke bare opptatt av vinduer og balkonger. Vi er involvert i alle små og store utviklingssaker som berører kulturhistoriske eiendommer. Noen eksempler på dette er Gunerius-kvartalet i Storgata, Høyblokka på Økern og Kaffetårnet på Filipstad. Dette er prosjekter med lang planleggingstid, ofte over mange år. Da man startet med disse prosjektene var ikke tiden moden for å føre de tre høybyggene på gul liste, selv om vi påpekte verneverdiene. Her har det skjedd et tidsskifte i de senere årene der både utbyggere, politikere og folk flest begynner å se verneverdiene knyttet til disse bygningene. Det betyr at de kommer til å overleve etter omforming av områdene. Dersom vi hadde fått sakene på bordet nå hadde vi uten tvil ført dem på gul liste.

Det karakteristiske høyhuset i Storgata 32, Brugata 4 og 2, med Gunerius kjøpesenter, ble oppført i 1971 og er tegnet av arkitekt Jarle Berg. Virksomheten er imidlertid langt eldre enn som så. Den første forretningen startet i 1852 under flyttet den inn i en helt ny bygård mot Storgata. Denne brant dessverre, og dermed ble dagens bygg oppført. Kvartalet omfatter også mange eldre bygninger som man planlegger å ta vare på i tillegg til høybygget fra 1971. I tillegg åpnes det for større nybygg som del av kvartalet. Det er spennende at man gjennom dette prosjektet planlegger å ta de gamle gårdene i bruk som boliger igjen. Det trenger sentrum.

Høyblokka på Økern er et landemerke i øst med sine 66 meters høyde og 18 etasjer. Da Økernsenteret åpnet i 1969 var den Norges største forretnings- og kontorbygg. Arkitektene Håkon Mjelva og Per Norseng. Fasaden er meget tidstypisk, med horisontale, repetitive elementer. Økernsenteret representerer også viktig kulturhistorie. Det var et av de første, store kjøpesentrene som ble bygget for å avlaste Oslo sentrum. På det meste hadde Økern over 30 butikker, i tillegg til serviceinstitusjoner som bank, post, frisør og spisesteder, i tillegg til Økern politistasjon (flyttet til Stovner 1991). Det er lettere å bevare et vakkert trehus fra tidlig 1800-tall enn modernismens bygninger fra etterkrigstiden, ikke minst de store høyblokkene. Dette handler ikke om stygt eller pent, men om typiske utviklingstrekk ved byveven. Byantikvaren skal ta vare på viktige representanter fra alle epoker i byutviklingen og et mangfold av bygninger som tilhører alle lag av befolkningen, både herrskapsvillaer og drabantbybebyggelse. Moderne bygningsvern kan derfor også karakteriseres som et demokratiprosjekt.

Kaffetårnet på Filipstad er også et bygg mange har et forhold til, med sin karakteristiske kaffereklame på fasaden. Joh. Johannsons kaffehistorie går helt tilbake til 1926. I 1958 flyttet de inn i kaffetårnet etter syv års kamp mot byplanrådet for å få lov til å bygge et så høyt og stort bygg – 40 meter. Innvendig huset bygget banebrytende teknologi: Kaffebønnene ble blåst i rør fra kaia opp til brenneriet på toppen. Så «falt» de ned til kvernene og videre til pakkeriet, før eskene landet i første etasje. Et slikt system ville ikke få plass i et horisontalt bygg. Dessuten var det energieffektivt å først blåse kaffen til toppen, for at den så etter brenning faller nedover i anlegget. Årlig ble 12 000 tonn kaffe kjørt ut fra Kaffetårnet på Filipstad.

Det er viktig at det i transformasjonsområdene også tas vare på gamle bygninger. Dette er gode identitetsmarkører og viktig for å gi områdene særpreg og en opplevelse av kontinuitet. Det grønne skiftet gjør at vi i årene som kommer vil se at mange flere av de gamle bygningene ombrukes i stedet for å rives. Dette er godt nytt for byen. Kaffetårnet på Filipstad er et eksempel på at politikerne gjennom planbehandlingen nettopp så denne problemstillingen og la opp til ombruk av dette landemerket. Dette lover godt for fremtiden i hovedstaden.