Empiregården fra 1836 huset inntil nylig byens eldste skjenkested i kontinuerlig drift. Er det slik vi ønsker at gamle Grei Kafe skal bygges på? Til venstre utbyggingsforslag for Skippergata 3, som er regulert til bevaring. Illustrasjonen er en volumstudie v. DARK Arkitekter. Påbyggingens konsekvenser er illustrert litt lenger ned i teksten.

Fredag 16.desember trykket Aftenposten Byantikvarens debattinnlegg om utvikling og utbygging i Kvadraturen og Byantikvarens rolle i disse. Vi har bl.a. av Sverre Landmark i Arkitektnytt og Peter Butenschøn i Aftenposten blitt beskyldt for å være bremseklosser for utviklingen og ikke tillate nok endringer. Dette stemmer ikke, noe det ble redegjort  for i debattinnlegget. Samtidig er det viktig å sette søkelys på hva som faktisk skjer i Kvadraturen, både av pågående store endringsprosjekter – prosjekter som er gjennomført eller som er i prosess. Det er i mange tilfeller en grunn til at Byantikvaren roper varsku for den eldre bebyggelsen i Kvadraturen – vårt Gamla Stan. Kvadraturen er ansett å ha nasjonal vernerverdi og Byantikvaren kjemper for å beholde dens historiske kvaliteter.

Byantikvaren har mer på hjertet enn det som fremkom av debattinnlegget – les en utvidet versjon her:

Kvadraturen på spill

Antikvarenes rolle er å gi faglige råd om hva som er god kulturminnebevaring. Det gjorde vi da Gerhardsen og Bratteli foreslo å rive Stortinget og da Oslo bystyre ville rive bebyggelsen langs Karl Johan. Og det har vi gjort når regjeringen igjen vil rive Y-blokka som er et hovedverk i norsk arkitekturhistorie. Ikke sjeldent har vi fungert som en av flere motstemmer, mot sterke utbyggingskrefter med kort tidshorisont. Takket være motstemmene kan vi i dag glede oss over Grünerløkka, Rodeløkka, Vålerenga, Kampen og Karl Johans gate som alle har vært en hårsbredd fra å bli utradert. Kulturminner er ikke-fornybare ressurser. Dermed er det god grunn til å tenke seg litt ekstra om når viktige kulturminneverdier er i spill.

Skippergata 22-26, historisk bebyggelse fra slutten av 1800-tallet, typisk for Oslo og Kvadraturen. Her planlegges et prosjekt som innebærer riving av en bygård og deler av den øvrige bebyggelsen, kraftig påbygg samt store takinngrep.

Kvadraturen er et av byens historisk viktigste sentrumsområder og et prioritert bevaringsområde i kommuneplanen fra 2015. Det er fordi dette er Oslos egentlige gamleby og hjertet i den byen som vokste frem etter 1624. Det er bred enighet om at denne bydelen har potensial for mer byliv og høyere aktivitet. Spørsmålet er hva som skal til for å oppnå dette. Trengs det ytterligere bygningsfortetting i et av de områdene som allerede er et av byens tettest bebygde, eller er det bruken som må endres slik at mennesketettheten blir større?

I dag fremmes forslag om sterk bygningsfortetting på løpende bånd. Dette er feil medisin og vil på sikt svekke Kvadraturens unike kvaliteter. Det betyr ikke at bygningene i Kvadraturen ikke kan røres. Når Byantikvaren beskyldes for å ikke være endringsvillig i Kvadraturen er det faktisk feil. Etaten er involvert i en lang rekke utviklingsprosjekter som innebærer betydelige endringer og tilrettelegging for ny bruk.

Bare fra Egertorget til Dronningens gate på Karl Johan – totalt 11 bygårdskvartaler – er det gjennomført eller planlagt store ombygninger i 7 av dem og mange mindre byggetiltak. Dette er prosjekter som også Byantikvaren stiller seg bak. Her har man respektert strøkskarakteren, eksisterende volumer og fasadeuttrykk ved at de største endringene hovedsakelig har skjedd innvendig. Den innvendige hovedstrukturen i gårdene er beholdt med visse tillempninger; gårder er knyttet sammen med nye forbindelseslinjer og gårdsrom er overdekket. Samtidig har man hentet frem historiske kvaliteter som har vært skjult gjennom tidligere ombygninger. Dermed har man sluppet ren fasadebevaring og reduksjon av bygningene til historiske «skall». Dette er bærekraftig over tid ettersom bygningsmassen kan deles opp igjen i mindre enheter ved senere bruksendringer.

Skippergata 28, forslag til påbygg.  Ill. Enerhaugen arkitektkontor. Skallbevaring med store inngrep i fasaden og dverging av den tradisjonelle murgården. Her vises også inngrepene  som er planlagt i nabogårdene nr 22-26. Til sammen innebærer dette et stort inngrep i kvartalet.

Flere store kvartaler i Kvadraturen står nå overfor ny bruk og ombygninger som Myntgata 2 ved Kontraskjæret og Telegrafbygningen i Kongensgate 21. Dette er anlegg som representerer Kvadraturens nasjonale verdier. De er ressurser for ny aktivitet i området, og det er en forutsetning at begge anleggene får en bruk som er åpen mot allmenheten. Også disse anleggene er det mulig å endre til ny bruk uten å gå ut over bygningenes tålegrense. I Myntgatekvartalet aksepteres det også nybygg, men på de historiske anleggenes premisser.

Samtidig ser vi at utbyggerne har kastet seg over Skippergata som er en relativt homogen murgårdsgate. Nærheten til Bjørvika gjør at det er mye å tjene dersom man får bygge nytt i stedet for å foredle kvalitetene i det gamle. Her gjelder det for Oslos beslutningstakere å ha is i magen. Bjørvika er motoren som vil gjøre disse gatene attraktive for nytt byliv uansett. At området blir bilfritt vil gi en ytterligere kvalitet. Om den historiske arkitekturen og skalaen ødelegges i det alle forhold egentlig ligger til rette for en positiv utvikling, gjør vi en utilgivelig feil. Kvadraturen er kontrasten som løfter Bjørvika. Den må få beholde sitt unike særpreg.

I Skippergata finnes det i øyeblikket tre prosjekter som alle overstiger områdets tålegrense og er i konflikt med bestemmelsene fra Oslo bystyres nylig vedtatte kommuneplan og Riksantikvarens avgrensning av nasjonale kulturminneinteresser i Oslo.

Forslag til påbygg på tradisjonell murgård i Skippergata 3, sett fra bakgården. Fasadesituasjonen er illustrert lenger foran i teksten. Ill. DARK Arkitekter.

Hvert av disse prosjektene faller innunder de fleste av disse underpunktene:

• Rivning av verneverdig bebyggelse
• Skallbevaring
• Kraftig endring av fasader
• Kraftig endringer av tak
• Store påbygg
• Nye volumer som sprenger proporsjonene både i gatebildet og i bydelen.

Kvadraturen må videreføres på sine premisser, som et tett byområde i moderat skala med varierte funksjoner innrettet mot handel, service og bolig. Potensialet for sterk transformasjon finnes imidlertid flere steder i byen, ikke minst i industriområderne i ytre by. Her i Oslo peker et område som Hovinbyen seg ut som forsøksområde for eksperimentell transformasjon av eksisterende bebyggelse. Eksempelvis utgjør etterkrigstidens industribygninger store bygningsressurser hvor lite har høy bevaringsverdi. Når det ikke foreligger et vernevedtak er imidlertid aktørenes refleks å rive alt til grunnen i stedet for gjenbruk.

Oslos historiske sentrum er lite og vi har ikke store mengder historiske bygninger å ta av. Respekt for den historiske arkitekturen burde være helt selvsagt når områdets bruk skifter mot flere leiligheter og mer aktivitet i første etasje, en bruk de gamle bygningene i hovedsak er bygget for. Erstatt gjerne ikke-verneverdige bygninger med nyskapende arkitektur, men med volumer som viderefører bygningene de erstatter. Det er oppskriften på en opplevelsesbydel som vil være en ressurs for hele regionen når Oslo vokser mot millionby.

Her finner du Byantikvarens to tidligere ytringer i saken:

Arkitektnytt – Å skyte spurv med kanon

Aftenposten – Ugreit i Kvadraturen