Byantikvaren har i de senere årene hatt et fokus på hvordan arkeologiske undersøkelser kan være et viktig supplement til historiske kilder for å nyansere og revidere disse. Dette arbeidet har til nå fokusert på renessansebyen Christiania og den skogfinske innvandringen til Oslomarka.

I dag åpnet Bymiljøetaten og Byantikvaren et annet kulturminne som er avdekket gjennom kartstudier og undersøkelser i felt, nemlig et tysk bunkeranlegg fra 2. verdenskrig på Hovedøya. Samtidig informasjon om dette kulturminnet eksisterer tilnærmet ikke. Dette er mye på grunn av at den tyske Kriegsmarine var særdeles effektiv i å slette arkivene sine mot slutten av krigen, men også på grunn av at det norske forsvaret murte igjen kulturminnet og dekket alle inngangene med tykke jordlag etter krigen. I dag vet vi dermed ikke hva dette kulturminnet representerer fullt ut og det må nærmere materialstudier til for å avdekke denne historien.

Den arkeologiske metoden benyttes nå mer og mer i revisjonen av den norske krigshistorien. Ikke for at den gir en annen sannhet enn den etablerte, men fordi den utdyper og nyanserer denne. I tilfellet med bunkeranlegget på Hovedøya har dette blitt fylt med vann rett etter krigens slutt og det er kun ved inngangene at man kan gå tørrskodd. Det kalde vannet har bevart konstruksjonene av tre som tyskerne har etterlatt seg som et tidsbilde av en konstruksjonsprosess som aldri ble ferdigstilt. På de tørre partiene ved inngangene ser man et annet tidsbilde. Der ligger lekene som har blitt etterlatt av barn som bodde på Hovedøya rett etter krigens slutt og utforsket dette kulturminnet før det ble avstengt, sammen med de tyske gassmaskecontainere og gassfilterne og vitner om det dramatiske skiftet mellom krig og fred.