Foto: Kari Berggrav/Arb Ark Foto: Oslo byarkiv
Det som barn under krigen husker best i ettertid er flyalarmene og lydene knyttet til det. Luftvernsirener og fallende bomber var skremmende for de fleste, i tillegg til å måtte gå i tilfluktsrommet til alle døgnets tider. Luftkrig og luftvern kom til å spille hovedrollen i krigshandlingene som berørte befolkningen i Oslo under krigen.
Det Sivile Luftvern ble opprettet i 1936 som Det Frivillige Luftvern og var forløperen til dagens Sivilforsvar. Organisasjonen ble etablert med utgangspunkt i erfaringene med luftkrig fra 1. Verdenskrig, og ikke minst fra Den spanske borgerkrigen. Med bombingen av sivilbefolkningen i La Guernica som referanse ble det nødvendig å beskytte sivilbefolkningen og ikke bare militært personell.
Virksomheten ble inndelt i fire tjenestegrener: brann, sanitet, varsling og samband. Oslo var egen luftvernkrets, i likhet med de andre store byene. I mars 1941 tok det tyske politiet kontroll over luftvernet, men i praksis fortsatte det sivile luftvernet å være en norsk, anti-nazistisk organisasjon gjennom hele krigen, der norske motstandsfolk kunne gjøre legal tjeneste.
Varsling, evakuering og tilfluktsrom var oppgaver for luftvernet. Offentlige tilfluktsrom ble en statlig oppgave, mens huseierne var pålagt å kjøpe utstyr til brannslukking. Staten betalte innredning av førstehjelpsstasjoner foruten materiell og administrasjon. I tillegg hadde 160 større bedrifter i Norge egen beredskap som kom sivilbefolkningen til gode. Arbeidet med å bygge dekningsrom og tilfluktsrom skjøt fart fra 1938. Det Sivile Luftvern fikk i tillegg ansvar for bruken av og kontrollen med blendingsgardinene. Dette var påbudt ved forskrift og hensikten var å vanskeliggjøre navigasjonen for fiendtlige fly som angrep om natten. (Kilde: Sivilforsvarets web-side.)
Vi har gode kart som viser at det eksisterte et omfattende system av dekningsrom og tilfluktsrom i både Oslo og Aker. I albumet som det ligger lenke til nedenfor finnes utdrag av kartene over Oslo. Forsterkning av kjellere ble et av virkemidlene for å ta vare på sivilbefolkningen. «Å gå i kjelleren» var et vanlig uttrykk når alarmen gikk på kvelds- og nattetid. Om dagen strømmet man derimot til offentlige tilfluktsrom og dekningsrom. Nationaltheatret stasjon tjente som et av de største tilfluktsrommene i Oslo sentrum, og av kartet fremgår at et stort antall dekningsrom ble anlagt i parker og grøntområder i indre by, eksempelvis på Eidsvolls plass og i Slottsparken. Disse fremstår som små «pølser» på kartet, mens tilfluktsrommene er markert med røde punkter. Sammen med den sterke tyske tilstedeværelsen i sentrum ble dermed krigen veldig nærværende. Tyskerne og nazistene holdt til på 900 steder i Oslo, og da er ikke rekvirerte boliger og leiligheter regnet med. Dessuten bygget det tyske militære luftvernet et stort antall bunkere, dekningsrom og observasjonsposter for beskyttelse av de militære troppene og tyske sivile. I tillegg kom militære stridsanlegg som antiluftbatterier, antiluftskyts, radarovervåkning o.l.
Det fantes to hovedtyper dekningsrom/dekningsgraver/mindre tilfluktsrom i det offentlige rom. En hovedtype besto av prefabrikkerte betongmoduler koblet sammen til et langt «rør» med inngang fra to sider. Betongrøret var gjerne delvis nedgravet i terrenget og ofte overdekket med jord. Innvendig monterte man enkle, lange benker av treplanker på hver side slik at man ble sittende med ansiktene mot hverandre. Dette lot til å være den foretrukne dekningsromsmodellen for det tyske militæret, for vi vet at anlegg av denne typen ble anlagt ved et stort antall steder rekvirert av tyskerne.
Den andre typen, som vi vet ble anlagt av Det sivile luftforsvaret i stor stil over hele byen allerede før krigen, var såkalte dekningsgraver. Arbeidet ble startet opp i 1938, men var ikke fullført da krigen kom. Dette var helt nedgravede dekningsanlegg som besto av en kraftig trekonstruksjon tildekket med jord. Også de med benker på hver side. Trekonstruksjonen gjorde det mulig med større fleksibilitet i byggingen, slik at en rekke anlegg ble anlagt i sikk-sakk. Dette var en fordel med tanke på lufttrykket som kunne følge av et bombeangrep. Og det er antakelig i stor grad denne typen anlegg vi ser på kartet over de sivile luftvernanleggene. (Se album for nærmere presentasjon av byggemåten for de forskjellige typene samt eksempler fra velkjente steder i byen.)
Men bildet er ikke entydig. Et av eksemplene våre på betongrør er fra 1939, og dessuten kan det være at også Det sivile luftvernet i større grad gikk over til betongtypen etter at tyskerne hadde okkupert hovedstaden. Det var jo okkupasjonsmakten som styrte materialtilgjengeligheten og byggevirksomheten i byen. Og i tillegg kan det ha med størrelsen på anleggene å gjøre. Det ser ut til at betongrørene har en nokså enhetlig gitt størrelse som besto av én lengde, mens de store dekningsgravene/tilfluktsrommene besto av flere lengder og derfor nok kunne beskytte langt flere mennesker. Felles for dem var at de i hovedsak ikke var bygget for å kunne motstå direkte treff, men fungere som beskyttelse mot splinter.
I likhet med tilfluktsrommene ble dekningsrommene utstyrt med luftrensefilter, men ikke alle hadde toalett. De store var derimot utstyrt med toaletter og gjerne også andre sanitetsfasiliteter. Hjemme i folks private kjellerrom/tilfluktsrom hadde man større slingringsmonn når det gjaldt komfort og tilrettelegging.
Flesteparten av dekningsgravene og tilfluktsrommene ble fjernet etter krigen. I albumet finner du bilder av noen av de få som fortsatt eksisterer, blant annet fra Vålerenga, og dessuten bilder fra anlegg i Slottsparken, Spikersuppa og Olav Ryes plass m. fl. som nå er borte.
Vi har også et par bilder som viser en supplerende side av tilfluktsrommene. Dette er eksempler på de mange tilfluktsrommene som ble etablert i kjellerne på gårder i offentlig og privat eie. Vi avslutter med en perle av en veggutsmykning.
De to fotoene som ligger i denne posten viser åpningen av et tilfluktsrom i 1940 i Grünerhagen tatt av Kari Berggrav/Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek og et dekningsrom i betong på Karl Johansgate fra 1940, Oslo byarkiv. Flere opplysninger finner du her i albumet som hører til denne posten.
Her finner du lenken til albumet:
byantikvaren.no 