Haugenstua Foto: John Myhre/OBOS

Fra det kulturhistoriske atlaset laget i forbindelse med Stovnertårnet, om Tokerudplanen, som er typisk for perioden.

Tokerudplanen omfattet et stort område som grovt sett var avgrenset av Trondheimsveien i nord og jernbanen i sør. Arbeidet med planen pågikk i 1963/1964. Den la til rette for konsentrert boligbebyggelse på 22 felter, og i alt skulle det bygges 6 600 boliger med plass til omlag 20 000 mennesker. Flere aktører ble engasjert, deriblant: OBOS, Byggmester Stiansen, USBL og Selvaag bygg som alle fikk tildelt forskjellige utbygningsfelter. Utnyttelsesgraden på boligfeltene varierer mellom 0,15 til 0,5. Ønsket om en harmonisk bebyggelse er gjentatt flere steder og i § 1 i særbestemmelsene heter det: ”Innenfor hvert enkelt boligfelt skal de enkelte bygningene planlegges ut fra en samlet arkitektonisk vurdering og avstemmes i formspråk og materialvalg slik at man unngår uharmoniske sammenstillinger og innbyrdes avstikkende bygg. Dette er av særlig viktighet for høyhus- og blokkområdene”.

Utformingen av boligområdene forandret karakter på flere måter i begynnelsen av 1960-tallet. Ny teknologi, kostnadsbesparelser og boligmangel medførte at høyhuset slo gjennom som boligform. Betegnelsen skivehus blir gjerne brukt om bebyggelsen. Husene hadde mange oppganger og kunne variere i høyde og størrelse, felles var at vegger og tak var utformet som skiver. Leilighetene ble dypere og fikk mindre tilgang på dagslys. Moderne idealer for en god boform ble hentet fra utlandet, og den tradisjonelle norske byggeskikken hadde liten innvirkning på hvordan bygningene ble utformet. Veivsystemene ble separert med egne systemer for forgjengere og biler, og bebyggelsen ble organisert etter geometriske prinsipper ofte som landemerker i landskapet. Boligområdene inneholdt gjerne mange bygninger med lignende uttrykk. 1960-tallet er på mange måter den rasjonelle planleggingens glansperiode. Haugenstua er et godt eksempel fra denne tiden.