I byen levde mange i arbeiderklassen i overbefolkede leiligheter under svært dårlig forhold, men også Aker var det bolignød i mellomkrigstiden. Drømmen om et eget hjem og bedre boforhold gjorde at mange grep sjansen da billige tomter kunne kjøpes på avbetaling. Jo lenger fra byen og jo dårligere kommunikasjon, jo billigere var tomtene. Bygde man i tillegg i et område utenfor «Akers bygningsdistrikt», var det få regler å forholde seg til. Grensen ble til enhver tid satt så langt ut man trodde den bymessige veksten ville foregå, men spekulanter kjøpte gjerne områder rett på utsiden og utparsellerte tomter uten at bygningslovens forskrifter ble fulgt. Høybråten og Risløkka var to slike parsellstrøk, der mange nybyggere fikk satt opp sin lille hytte.

 

Ikke alle klarte å gjennomføre videre husbygging som planlagt. Svært høy prisstigning under første verdenskrig førte til at byggekostnadene steg voldsomt, og på 1930-tallet rammet arbeidsløsheten mange. Noen ble dermed boende i provisoriske hytter i mange år. Kommunen forsøkte å få slutt på dette ved å forby piper og ildsteder i hyttene. På 1920-tallet oppførte kommunen kommunale boliger for å avhjelpe nøden. Både på Høybråten og på Grorud ble det oppført firemannsboliger, men tiltaket monnet lite. Det ble også diskutert om hyttebebyggelsen skulle rives, men hvor skulle da de berørte familiene bo? I 1935 fantes det om lag 2000 hytter i Aker, dette utgjorde 10 % av befolkningen. Først på slutten av 1930-tallet bidro kommunen med økonomisk støtte til å få sanert eller utbedret hyttene. En del klarte også på egenhånd å omskape hytta til hus. Andre igjen bygget etter hvert større hus ved siden av de gamle hyttene. Fortsatt finnes noen eksempler på dette bevart på Høybråten eller Stovner. En av hyttene som er bevaringsverdig ligger i Skansenveien 1.

Bildene øverst er fra Stovner og ble tatt av kommunen trolig i forbindelse med kartlegging av de dårlige boforholdene. Foto: Byarkivet i Oslo.